Det lille, brune huset ligger godt skjult fra Vestsidevegen, omkranset av anneks og andre bygninger. På høyresiden står to furutrær, minst like gamle som beboeren selv.
De var fem, men tre av de knakk som fyrstikker da vindens herjinger fredag 19. november 2021 raste over den lille bygda Hedalen – som blir beskrevet som stormens episenter.
Det ble ikke mange materielle skader på Oddrun Mathea Garli Murud (84) sin eiendom, foruten skogen – men akkurat grantrærne hun vokste opp med på samme eiendom, sørger hun fremdeles over – ett år seinere.
Dette er saken:
Fredag 19. november 2021 feide et ikke-navngitt ekstremvær over deler av Østlandet. Verst utsatt ble sørlige deler av Hallingdal, Valdres og Land-kommunene.
Det var varslet sterk vind, men ikke så sterk som det i realiteten viste seg å være. Skoger lå flate, enkelte var uten strøm i en uke, nødnettet borte. Allikevel mener Meteorologisk institutt at de varslet riktig.
Alle som ble berørt av stormen er felles enige i én ting: det var ren og skjær flaks at ingen ble alvorlig skadd eller mistet livet denne fredagen.
Ett år seinere forteller avisa Valdres historiene til noen av de som sto midt oppi det. Helt vanlige folk, men med noen uvanlige historier som vil følge dem for resten av livet.
Hvordan er det å vite at uværet legger bygda flat mens du selv er innestengt, og barna dine er på skolen – uten at dere har mulighet for å kontakte hverandre?
Hvordan er det å være livredd på jobb som redningsmannskap, i den signalfargede dressen som skal gi alle andre en fornemmelse av trygghet?
Hva gjør man når man blir innestengt i et nasjonalparkområde mens skogen raser rundt deg, og det er for farlig for deg å forlate bilen og ta deg videre til fots?
Og hvordan løser man det egentlig når bygda er mørklagt, og man har pasienter som er avhengig av å få tilført oksygen – som kun gis elektrisk i dag?
Dette er de syv historiene vi har valgt å fremheve.
Da vinden tok seg opp i styrke, ble Oddrun (84) låst ute på den gelenderløse verandaen: – Da kom tårene
– Det koster så lite å bare ta turen bort og se til at alt er i orden. Det angrer jeg på.
– Der og da var jeg redd, men i etterkant følte jeg meg veldig til nytte
Da Sigrid og Gunnar sendte barna til skolen denne morgenen, visste de ikke at bygda skulle raseres noen få timer seinere.
Eli kjente på en snikende uro da hun sjekket værvarselet: – Den vesentlige forskjellen er bare at naturen er bygd for det i Nord-Norge – ikke her
Marius (24) ble stengt inne i Vassfaret da stormen raste: – Mange har spurt meg om hvorfor jeg ikke begynte å gå
Den verste stormen i moderne tid gjorde bursdagsfesten til Storm (11) uforglemmelig
Ble stengt ute
84-åringen bor alene med katten Veslepus på 18 år, noe som i menneskeår tilsvarer en 88-åring.
Fredagen for et år siden begynte stille og fint, og hun erindrer en dag klar som krystall.
I 10-tiden begynte vinden, som ikke var bemerkelsesverdig unormal på noen som helst måte, å ta seg opp. Døra til verandaen, som på det tidspunktet sto oppe, turte hun ikke lenger ha på gløtt.
Hun la merke til et teppe hun hadde glemt på verandaen, som hun tenkte var lurt å få inn før det blåste vekk.
I det hun gikk ut for å hente det, blåste døra igjen og låste seg fra innsiden på grunn av det kraftige smellet, og den daværende 83-åringen sto igjen på utsiden.
Verandaen har ikke gelender, og vinden som på dette tidspunktet begynte å bli enormt sterk, satte henne i en utsatt posisjon.
– Da kom tårene, forklarer hun.
I den ene støttebjelken hang en hvit tråd som besøkende hunder har pleid å bli knyttet fast til for å kunne luftes.
Hun tok tak i den samme tråden og holdt seg fast i den mens hun krøp ned trappen for å komme seg til hoveddøra.
– Heldigvis låser jeg ikke døren når jeg er hjemme på dagtid.
På dørtrammen lå store kvister som vinden hadde revet med seg. Hun fikk rydda det verste før hun kom seg trygt inn i huset igjen.
Ville ikke se på
Oddrun er født og oppvokst i Hedalen på den samme gården.
Men på et punkt bodde hun også på ei øy på Vestlandet i fem år, og har av den grunn kjent på de sterke naturkreftene en gang eller to før.
Vinden på kysten er nådeløs, men terrenget har også tilpasset seg det hardføre livet.
Hedalen har ikke opplevd maken til vindstyrke på nesten 100 år, siden 1934. Det var også før Oddrun sin tid.
Vel inne bestemmer hun seg fort for at Veslepus får nøye seg med kattekassen som eneste toalettmulighet i timene framover.
Selv setter hun seg på kjøkkenet og fordyper seg langt ned i en aviskorg. Det må ryddes og sorteres.
– Jeg ville bare slippe å se på det som skjedde utenfor vinduet, forklarer hun.
Tiden går, og Oddrun er oppslukt i sitt.
I 12-tiden skjer det noe.
– Det ble lyst. Det ble så lyst plutselig – midt på dagen!
Hun titter ut gjennom vinduet ut mot verandaen der det plutselige lyset kommer fra, og innser at den svære bjørka som hadde stått der og fungert som både skygge og sikthindring, nå lå på bakken.
Hun forstår at stormen er villere enn det bygda er vant med, og vil ringe broren lenger nord i bygda for å høre om det er like ille hos dem.
Da oppdager hun at verken mobilen eller fasttelefonen har dekning. Strømmen er også borte.
– Jeg måtte jo ringe ungene, for å høre om det var like ille til de, men også for å fortelle om det som skjedde.
Men ikke bare hadde bjørka gått.
– Enn tenk, da jeg tittet opp igjen fra avisryddinga, så lå hele skogen flatt. At det er mulig å ikke få med seg det?
Alvoret synker inn
Ut på ettermiddagen fjerner hun igjen noen kvister fra trammen. Trafikken begynner å komme igjen, men hun biter seg merke i at alle snur fort.
«Nå har furuene gått», tenker hun.
Hun turte ikke gå ut av huset og opp til hovedveien for å se hvorfor ingen kom seg videre, men broren hennes og kona kom litt seinere. Da ble hun med de opp på veien.
– Jeg fikk nesten sjokk, erindrer hun.
Der lå tre av fem furuer hun har vokst opp med, på tvers over vegen. En annen buske med et komplekst system på tre, tette røtter, lå henslengt på gårdsplassen.
– Hva i alle dager, da ble jeg forundra, for den var lav, hadde tre stammer og burde tålt det.
Etter hvert begynte alvoret å synke inn, om hvor omfattende skadene var.
Radioen var, i takt med all annen strøm, ute av drift. Men heldigvis, blant mylderet av duppedingser som fyller seg opp i et hus i løpet av de 23 årene hun hadde bodd der, sto en batteriradio av typen Phillips.
Oddrun satt i sofaen, omkranset av mørket, en stadig kaldere heim og stillheten som klamret seg til veggene.
Tankene galopperte.
– Hva gjorde vi da vi var yngre? Vi fikk ikke strøm før i 1952 – hva gjorde vi innen den tid for å klare oss og få tida til å gå?
Oddrun Mathea Garli Murud
Oddrun har åpenbart vært inne uten strøm en vinternatt før. Tankene går først til parafinlampe, men det hadde hun ikke tilgjengelig.
Hun kan ikke tillate seg å tenne ubegrenset med levende lys heller, da synet er dårlig og hun er redd for å komme borti og risikere å starte en brann midt oppi det hele.
Hun kommer på at hun fikk en hodelykt til bursdagen en gang.
– Da stilte jeg den opp midt i rommet og tente fem stearinlys som jeg plasserte rundt.
Batteriradioen ble lyttet sparsomt til. Hun måtte rasjonere batteritiden, for hun visste ikke hvor lenge den strømløse tilværelsen ville vare.
Det var vondt å ikke få kontakt med kjente og kjære for å kommunisere at hun hadde det bra, men også for å vite hvordan det var andre steder.
Så var det å få tiden til å gå de neste dagene i påvente av å kobles tilbake på samfunnet. På dagtid leste hun, men det ble for mørkt til det på kvelden. Da brukte hun tiden på å tenke og underholde seg selv.
– Jeg sang mye, og tok meg gjerne en liten dans innimellom.
Lørdagen sto plutselig sønnen hennes, som til vanlig bor i Larvik, på trammen. Han hadde fått med seg krisen i Valdres, og reiste opp for å hjelpe moren.
I etterkant er hun aller mest takknemlig for at det ikke gikk liv til verken folk eller fe under stormen.
19. november 2021 var det også fullmåne. Da Oddrun så ut av vinduet sitt mot den mørklagte bygda, fikk hun et syn hun sent glemmer, og lenge siden hun så sist.
Fullmåne, et lett lag med nysnø, krystallklar himmel og ikke et eneste lysglimt fra de andre husene. Det var helt mørkt, og så utrolig vakkert å se på.