– På bygda er man en del av et fellesskap, en egen brikke i samfunnet

– Dette blir problematisk.

Det var Henning Andersen (43) sine første, umiddelbare tanker da landet stengte ned torsdag 12. mars 2020. Han driver Valdres gravferdsbyrå, og skjønte det ville bli utfordrende å måtte nekte de fleste pårørende å være med for å ta farvel på den siste reisen.

– Tenk en besteforelder med 15 barnebarn, og så skal de ikke få lov til å ta del i denne seremonien. Det var kjempebrutalt.

Viktig å være med

Andersen startet Valdres gravferdsbyrå i 2005. Byrået er et av to byrå i Valdres, og Andersen tar unna ca. 1/4 av gravferdene i dalføret, eller rundt 40 i året. Han jobber stort sett alene, bortsett fra gode hjelpere på timesbasis når det kniper. Ikke sjeldent kan det hende det er to begravelser på en dag, og superkrefter har ingen.

– Nå dør nesten alle på sykehjem eller institusjoner, og der får jeg også masse hjelp. I de situasjonene det er snakk om hjemmedødsfall, er det gjerne pårørende tilstede som kan hjelpe til. Jeg pleier å forhøre meg om situasjonen først, om det vil bli behov for ekstra bærehjelp.

Andersen sier det viktig for mange pårørende å få lov til å ta del i den siste biten.

Fra 250 til 50

I Bagn, nesten tre mil lenger sør, innser kirketjeneren hva som er i ferd med å skje. En eldgammel tradisjon for bygdefolket skal snart bli helt uaktuelt. Tore Bergli har sett kirken ofte fylles opp med over 200 gjester når en avdød skal takkes av. Venner, kolleger, nær og fjern familie. Men også naboer, ekspeditøren i nærbutikken, fjerne venner og bekjente, og hele nærområdet. En begravelse på bygda er noe helt annet enn en begravelse i byen.

En begravelse på bygda involverer hele lokalsamfunnet.

– Det jeg fryktet mest var å måtte stå i døra og nekte folk inngang i en sånn tid, sier Bergli. Det slapp han.

Det ble avholdt 50 begravelser i Sør-Aurdal i 2020, og det ble nedsatt 41 kister og 17 urner. Noen av disse tilhører også avdøde utenbygds fra.

Bergli sier det var en rar og trist kontrast, der det ikke var uvanlig med hundrevis av gjester, til at kun 10 fikk komme på det minste. Han sier det betyr mye for folk på bygda å kunne møte opp og vise støtte ved begravelser.

– For mange er det viktig å få lov til å vise sin medfølelse for andre og de pårørende. Mange har nok følt på det i fjor og i år, og pårørende setter gjerne også pris på at så mange kommer i begravelsen.

Med antallsbegrensning oppsto det utfordringer med å prøve å holde folk adskilt. Inne i kirken er det fastmonterte benker, der annenhver rad er avstengt. Ute kan man bevege seg fritt, og i tunge stunder blir også behovet etter nærhet større.

– Alle har vært flinke til å holde avstand inne - men det viser seg å være vanskeligere og holde denne avstanden på vei ut av kirka og til graven.

Et fraværende håndtrykk

For Andersen, som stort sett jobber alene, er det ikke mange vesentlig store forandringer i arbeidshverdagen. Unntaket er fullt smittevernutstyr ved stell, hvis det er sykdom inn i bildet som gir mistanke om korona. Men den store utfordringen som smerter gravferdskonsulenten mest, er å ikke kunne gi det håndtrykket eller den klemmen som han ser at noen trenger.

– Man møter folk i sårbare situasjoner, der et håndtrykk eller en klem kan bety utrolig mye. På grunn av avstand- og hygienekrav er dette totalt fraværende nå, og jeg måtte jobbe mye med meg selv for å endre den holdningen og vanen.

Han sier at han måtte finne andre måter vise omsorg og omtanke på.

– I visse situasjoner er man også tvunget å bruke munnbind, og det er like vondt å gjøre. Det handler om å vise et ansikt under vanskelige situasjoner, munnbind og det å dekke seg til hjelper ikke på det.

Han sier det ligger mye trygghet og kommunikasjon i et ansiktsuttrykk. Denne utfordringen gjør seg også gjeldende under digitale møter.

– Man mister dette via for eksempel Teams. Man er ikke 100% tilstede med alle sansene, og kommunikasjon er så mye mer enn verbal. Det involverer også blikk og kroppsspråk.

Den uventede konsekvensen

Å måtte være strengt selektiv med gjestelisten fryktet både kirke og gravferdsbyrå ville bli en svært utfordrende ting, der det ville være vanskelig for de pårørende å finne seg i å ikke kunne delta i seremonien. Men Andersen sier det kom en uventet konsekvens av å måtte nedskalere deltakerantallet kraftig:

– Den store forskjellen nå, er at begravelsene er mindre og mer intime. Gravferdene blir mer personlige når kun de nærmeste kan delta, og dette gjør også at flere tør å bidra mer aktivt med taler, kransnedlegging og underholdning. Det er bare gode opplevelser, og jeg tør påstå at 100% av begravelsene jeg har holdt under pandemien har hatt dette ettermælet. Det er overraskende, men veldig positivt.

Andersen tror ikke det er begrensing på antall i gravferden som er den store sorgen for de etterlatte. Den har allerede skjedd, mener han.

– Det som har vært vanskeligst for pårørende under pandemien er at de ikke fikk være med sine kjære under den siste tiden av livet, som for eksempel på institusjoner og sykehjem. Det å ikke få ta avskjed da det gjaldt.

Tror ikke på streaming

Mange tjenester ble digitaliserte i 2020. Blant annet kunne det aller meste streames over nett, deriblant gravferder. Andersen sier det ikke var en helt ny praksis han måtte hive seg rundt å lære seg og tilby. Streaming har han drevet med siden 2017. Men det var svært sjeldent tatt i bruk, og i hovedsak et praktisk tilbud for familiemedlemmer i andre byer/land som ikke hadde mulighet til å delta fysisk i begravelsen. Siden 2017 og frem til pandemien kom, hadde han streamet seks ganger.

– Og det er vel det streaming har blitt brukt til i 2020 også, i all hovedsak for for eksempel studenter i andre land når deres besteforeldre har gått bort.

Han er usikker på om pandemien gjør at streaming blir et mer attraktivt tilbud. Dessuten oppstår dilemmaet om en begravelse skal streames med opptak eller ikke. Andersen er ambivalent over den praksisen.

– Sånn jeg ser det er en begravelse både en avslutning på et liv, men like mye en ny start for de etterlatte. Gravferden er knagger å henge sorgbearbeidelsen på. For de etterlatte starter nyorienteringen, den nye hverdagen uten den man har mistet.

Derfor tror han de færreste egentlig ønsker seg et opptak for senere bruk, en begravelse er ikke noe man skal trenge å gjenoppleve, på samme måte som når livet starter for eksempel, sier han og viser til samlinger for nyfødte.

– En begravelse skjer der og da.

Viktig instanse

Liv Barbro Veimodet er kirkeverge i Sør-Aurdal, og sier det har vært en rar tid for kirken. Hun tror folk gjerne skulle hatt et sted å gå til under pandemien, og at enkelte savner muligheten til å kunne sette seg ned i kirkerommet. Mange valgte å utsette dåp og vielser til det som forhåpentligvis ble bedre tider, slik at det ble rom for at flere kunne samles. Gravferder ble gjennomført som vanlig men med redusert antall deltakere.

– Det blir godt når det er over, konstaterer kirketjener Bergli.

Veimodet nikker enig.

Også kirken har i større grad benyttet seg av digitale løsninger, blant annet streamede gudstjenester. Her viser tallene at det er et større behov for kirken under påske- og julehøytiden.

– Koronaen har jo bidratt til å løfte også kirken inn i fremtiden, og hele prostiet har fått midler av Bispedømmet til å satse mer på streaming, sier Veimodet.

Memento mori

I bårehuset ved Aurdal kirke står frostrøyken ut av munnen. Kisten til en mann som skal gravlegges uken etterpå står midt på gulvet. Det er kaldt og stille. Man kan reflektere seg gæren i møtet med døden. Å se på kisten, vel vitende om at vi alle ender opp der en dag. Det store livet, som i blant føles helt uoverkommelig med både sine opp- og nedturer - hvor lite det egentlig betyr, i det store og hele bildet. Og hva skjer etter døden? Det er frustrerende å stå ved kisten. Å være så nær svaret, men allikevel så langt unna. Hva er det du vet, som ikke vi vet?

Som begravelseskonsulent, og i tillegg alene, er det mye tid til å reflektere over livets store spørsmål. Andersen synes det er spennende å høre hva folk gjør for å søke trøst i tunge stunder. Det latinske uttrykket "memento mori" sitter prentet i hodet hans. "Husk at du skal dø/husk din dødelighet, oversettes det til.

Er det noe han har lært gjennom mange års fartstid i det som kanskje er verdens tryggeste yrke, så er det at han ikke er enig i uttrykket "tiden leger alle sår". Noen sår kan ikke leges helt. Sårene gror, men de kan være ømme resten av livet.

– Sorgen er vond, men ikke farlig.

Som alenevirkende har ikke Andersen en nær kollega å kunne debriefe og bearbeide inntrykk og tanker med. Men er han kalt ut til mer tragiske hendelser, har han gode venner i både ambulanse og politi som han kan slå av en prat med etter endt oppdrag.

– Jeg tror det er veldig viktig å prate med den andre som også har vært der. Vi har sett det samme, og fått de samme inntrykkene.

Men det er allikevel viktig å tilegne seg overlevelsestaktikker. Han nevner at en svakhet har vært at han ikke alltid har vært rask nok til å omstille seg, og at fritiden kunne bli brukt til å dvele ved hendelsene han har vært på.

– Jeg har vært nødt til å bli flinkere til å sortere ut tankene. Det er ikke min sorg eller min smerte, men det betyr ikke at jeg ikke kan ha medfølelse av den grunn.

Har det verst i sin sorg

Sorg rammer på flere måter. Pårørende kan være helt stumme, forholde seg som om ingenting har skjedd, eller regelrett skjelle ut Andersen for å skulle hente deres kjære. Er det noe han har lite til overs for, så er det tanken og oppfattelsen om at det er enklere å miste noen som dør naturlig av alderdom, enn å miste noen som er ung av unaturlige årsaker.

– Det kan være like så grusomt for gamle fru Hansen å miste sin livspartner gjennom 70 år, som det er for en familie å miste et barn. Alle har det verst i sin egen sorg.

Han tror folk i Valdres og i andre bygder har et mer avslappet forhold til døden, enn folk fra mer bynære strøk.

– Man har et annet livssett her. Man er gjerne oppvokst på gård, og får tidlig inn forholdet mellom dyra som må slaktes, eller kjæledyr som dør. Man er rett og slett tettere på døden i bygda, og man har bedre tid til å takle den. Det er jeg veldig glad for.

Han tror ikke han kunne overlevd lenge som gravferdskonsulent i byen, med det han beskriver som en skikk som minner mer om løpebånd.

– På bygda har man tid til å sørge og å være i situasjonen. Og alle bryr seg. Det er et eget unikt gravferdsspråk på bygda. Man ser ikke et helt nabolag markere dødsfallet til en beboer i byen. I Valdres lå det granbar og lykter på de fleste busstoppene langs store deler av ruta mellom Årdal og Hallingby da ofrene etter drapene på Valdresekspressen i 2013 skulle fraktes hjem. På bygda er man en del av et fellesskap, en egen brikke i samfunnet.