Helt på tampen av denne stortingssesjonen la regjeringa fram distriktspolitiske strategier for fjell, kyst og innland. Strategiene føyer seg inn i rekka av stortingsmeldinger som de siste par ukene har kommet fra regjeringshold; som ei melding om prioriteringer i helse- og omsorgstjenesten, ei melding om «langsiktig verdiskaping av norske energiressurser» og ei melding om barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet. Ei stortingsmelding om bærekraftsmåla er venta i sommer.

Det blir gjerne slik mot slutten av en stortingsperiode, spesielt når utsiktene til å bli gjenvalgt er små. Og ikke minst har regjeringa mye å hente inn når det gjelder å utvikle en god distriktspolitikk.

Det siste året har det kommet mange distriktspolitiske rapporter og utredninger fra regjeringshold. Vi har hatt Distriksnæringsutvalget, Distriktsdemografiutvalget, kartlegginga av boliger og rekruttering i distriktene og nå sist «Fjell- og innlandsstrategi», «Kyststrategi» og «Strategi for småbyer og større tettsteder som regionale kraftsentre». Strategiene forsøker å samle distriktspolitikken på tvers av ulike sektorer.

Likevel følger det ofte lite konkrete tiltak med slike strategier. «Setje i gang eit arbeid», «leggje til rette for at det offentlege kan stimulere til», «holde fram med å bidra til» og «føreslå å styrkje satsinga på forsking for det grøne skiftet» vil strengt tatt fordre ei konkretisering vi hadde sett fram til at strategiene allerede inneholdt.

For all del; det står mye godt i strategiene. Nå skal hele Norge få bredband innen 2025. Statlig ansatte i departement og direktorat skal få jobbe hvor som helst. Det skal bli lettere å ta desentralisert høgere utdanning. Unge gamere som har falt utenfor arbeidslivet skal koples på virksomheter som trenger digital kompetanse. Det skal komme et eget distriktsprogram for kompetanseutvikling, potensialet for hyttebygging skal greies ut og «tilby desentrale løysingar som bidreg til at politiet kjem tettare på lokalbefolkninga», som vanskelig kan tolkes på en annen måte enn at «nærpolitireforma» ble for fjern.

Regjeringa prøver nå å svare på kritikken som i mange år har kommet mot de mange reformene som har virka sentraliserende. Men Solberg & co. kommer rett og slett ikke unna at de sjøl er hovedårsaka til de negative konsekvensene av den politikken de nå prøver å bøte på.