Fredag 11. februar offentliggjorde regjeringen hvordan de planlegger å kompensere tvangssammenslåtte fylker og kommuner som ønsker å dele seg opp. Regjeringen tar regninga for nødvendige kostnader ved deling. Dette forutsetter selvsagt at fylkene velger nøkterne og fornuftige løsninger.

Kommunal- og distriktsminister Bjørn Arild Gram (Sp) sier følgende om kompensasjonsordningen: "Disse kostnadene skal ikke gå ut over tjenestene til innbyggerne."

Dette er betryggende. Den nye regjeringen stiller sjølvsagt opp for de tvangssammenslåtte fylkene i oppryddingsarbeidet etter forrige regjering. Da Hedmark og Oppland ble slått sammen med tvang av Høyre-regjeringen, fikk fylkene kun dekket 30 millioner av den totale kostnaden på hittil 114,5 millioner. Mesteparten måtte altså fylkene ta av egen lomme, for å finansiere noe verken fylkene eller folk ville ha. Når vi nå eventuelt skal gjenoppbygge Hedmark og Oppland er det trygt og godt å ha en regjering som stiller opp.

Vi skal gjøre som vi har sagt hele veien. Oppdelingen av Innlandet skal gjøres så rimelig som mulig. Blant annet innebærer det å videreføre samarbeid på IKT-feltet mellom de nye fylkene, som vi vil anbefale.

Kompensasjonsordningen er sjølsagt ingen blankofullmakt til fylkene om å gjøre dette så dyrt som mulig. Det er helt logisk at ordningen rigges sånn. Det er tross alt skattebetalernes penger vi forvalter. Her skal det ikke sløses ei krone, og hver eneste krone skal brukes fornuftig i oppdelingsprosessen.

Det blir en krevende prosess å bygge to fylker, men vi hadde ikke frontet folkeavstemning som eventuelt vil føre til en oppløsning hvis vi ikke trodde det ville gi bedre tjenester til innbyggerne og føre til et sterkere og nærere demokrati. Når det kommer til kostnader ved å videreføre Innlandet eller ha to fylkeskommuner, har heller ikke fylkeskommunedirektøren stipulert tall for dette. Dette vil til sjuende og sist handle om et nytt inntektssystem og politiske prioriteringer.

Det er ikke nødvendigvis slik at det vil bli billigere med en stor sentraladministrasjon i forhold til to mindre i hvert sitt fylke. Forskning viser at fusjoner også i privat sektor sjelden fører til mindre administrasjon eller billigere drift. 80% av fusjonene innenfor denne sektoren når ikke sine økonomiske eller strategiske mål (Enehaug og Thune, 2007). Innenfor offentlig sektor kan vi jo bare se på helseforetaksmodellen som på ingen måte har redusert nivået på helsebyråkratene i forhold til antall sykepleiere og leger som faktisk utfører tjenestene.

Vi har trua på at regjeringa vil både dekke kostnader og være med å styrke offentlig sektor, kommuner og fylkeskommuner, til å yte gode tjenester til det beste for folket.