Kompleksiteten i forslagspakken og måten man sauser sammen nødvendige strakstiltak med kritiske endringer i naturressursbeskatningen, er imidlertid svært krevende og vil med stor sikkerhet dersom disse innføres i sin helhet være en kraftig bremsekloss på utvikling av mer fornybar kraft og grønn omstilling generelt.

Dersom regjeringen nå hever skatteinntektene drastisk uten samtidig å foreta nødvendige innsparinger og kutt i offentlig pengebruk, er vi akkurat like langt når det gjelder bærekraftig økonomi. Men la den siden av saken ligge for nå.

Høyprisbidraget for konsesjonskraften som foreslås gjennomført som et ettårig trekk i det statlige rammetilskuddet i 2023 for vertskommuners og -fylkers konsesjonskraftinntekter i 2022, synes både fornuftig og rettferdig. I en helt ekstraordinær situasjon bør vertskommuner og -fylkeskommuner naturligvis vise solidaritet og gi fra seg de ekstraordinære inntekter man får på grunn av kraftkrisen.

Det norske beskatningssystemet på olje, gass og vann har tjent Norge godt i over hundre år og er grunnlaget for det velferdssamfunn vi alle nyter godt av. Et grunnleggende prinsipp i dette systemet er at bruk av fellesskapets naturressurser gir inntekter til Staten men samtidig at en rettmessig andel går til de lokalsamfunn – kommuner og fylkeskommuner – som berøres av naturinngrepene.

Et skattesystem bør inneholde flere elementer for å fungere mest hensiktsmessig for både næring, vertskommuner og staten. Grunnrenteskatt er en næringsvennlig beskatning fordi den slår inn først når det er en grunnrente, også kalt superprofitt. Frem til dette skjer bruker bedriften fritt av fellesskapets ressurser. De fleste andre virksomheter må betale for sine innsatsfaktorer fra dag en.

På Høyres landsmøte i 2019 gikk et mindretall bestående av Oslo Høyre og Innlandet Høyre inn for følgende:

«Høyre vil vurdere å innføre grunnrenteskatt på oppdretts- og havbruk; forutsetningen er at dette er en skatt som i størst mulig grad tilfaller vertskommunene».

Det foreslås nå grunnrenteskatt på vindkraft og havbruk og heving av den eksisterende grunnrenteskattesatsen på vannkraft. Dette betyr en avkortning i eiendomsskatten til vertskommunene, siden grunnrenteskatt går til fradrag på eiendomsskattegrunnlaget.

Dette føyer seg dessverre inni retningen på de forslag som regjeringen fremmer. Når man sier at 50 prosent av grunnrenteskatten skal gå til staten og 50 prosent til kommunene, spør mange seg: Hvilke kommuner? Når man sier «kommunene» eller «kommunesektoren» betyr det mest sannsynlig «alle norske kommuner og fylkeskommuner», hvilket betyr at grunnrenten blir en del av inntektsutjevningssystemet.

Lovfestede ordninger som gir vertskommunene langsiktige direkteinntekter på lokale naturressurser, har vært og er en forutsetning for lokal aksept og interesse for utbygging av kraftproduksjon. Dersom hele kraftinntektssystemet nå skal innrettes slik at det ikke er noen fordeler ved å være vertskommune for naturressursbasert kraftproduksjon og industri, er det ingen grunn for noen til å stille sine lokale naturressurser til disposisjon.

Les også

De som har mest må bidra mer

Regjeringen vil med sin teppebombing av en rotete og uoversiktlig forslagspakke, redusere viktige insentiver for vertskommuners oppslutning om det grønne skiftet. Det er det siste Norge – og verden – trenger!