Gå til sidens hovedinnhold

Sannhetens time

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Bondeopprøret har fortalt oss hva alle i og rundt norsk landbruk lenge har visst: Inntektsnivået i næringa som produserer våre viktigste produkter, er de laveste i landet. Den norske bonden arbeider til en timepris som hadde vært tariffstridig hvis han eller hun han vært ansatt på egen gård.

Bondeorganisasjonene har tatt konsekvensen av dette i årets jordbruksoppgjør, og brutt forhandlingene. Men dagens tilstand er et resultat av framforhandlete avtaler gjennom flere tiår. Bondens arbeidsinntekt dupper ned mot 100 kroner i timen, i mange tilfelle langt under. Beregningene som ligger til grunn for jordbruksoppgjørene har tilslørt dette ved å legge til vederlag til driftskapitalen – til tross for at bonden ofte ville ha tjent bedre på å sette pengene i banken enn i nytt fjøs.

Det rapporteres om timeinntekter ned mot 20 kroner og arbeidsuker på 60 timer – fra bønder som driver stort og effektiv, altså bønder som har fulgt de landbrukspolitiske signalene. Vi er blitt bedt om – og stimulert med midler over en jordbruksavtale vi selv har vært med å framforhandle – til å investere i stordrift – ofte langt større enn gårdens eget driftsgrunnlag kunne bære. Inntektene har økt kraftig, men kostnader, renter og avdrag har økt like mye. Bare en eksepsjonell, og ikke forutsigbar, kombinasjon av lave renter, lav inflasjon og voksende nasjonal økonomi i Norge har berget disse brukene fra katastrofe. Selv i en gunstig makroøkonomisk situasjon sitter mange igjen med stagnerende inntekt og kraftig økende gjeld. Denne utviklingen har vært heiet fram av politikerne, støttet av våre egne rådgivere, og delfinansiert av midler over jordbruksavtalen gjennom Innovasjon Norge. Ifølge kalkylene som ligger til grunn for tildeling av støtte, skulle disse investeringene vært lønnsomme ...

Vi bønder trenger bedre økonomi hvis vi skal unngå en ras i nedlegging av bruk. Men bedre økonomi kan ikke sikres ved å bruke mer penger på å stimulere en utvikling som har gitt negative resultater både for økonomien i næringa og for de tjenestene næringa skal gi tilbake til samfunnet: bærekraftig og sikker matproduksjon, selvforsyning, kriseberedskap, kulturlandskap, arbeidsplasser og bygdeutvikling. Hvis ikke midlene over jordbruksavtalen rettes inn mot en annen utvikling, en utvikling som tar utgangspunkt i produksjonsressursene på det enkelte bruk, vil avviklingen av norsk jordbruk fortsette.

Kommentarer til denne saken