Sorg er kjærlighet som er hjemløs

Av
DEL

Leserinnlegg (Gudbrandsdølen Dagningen)
1. juledag døde Ari Behn. Anslagsvis 600 til avsluttet livet sitt selv det året. Fortellingene, alt som ligger bak hvert ett tall er vanskelig, umulig, å ta inn over seg. Smerte i bøtter og spann. Når offentlige personer dør, eller det er store ulykker omtalt i media, rammes nasjonen av kollektiv sorg. Det snakkes, uttrykkes medfølelse og respekt for måten pårørende håndterer sorgen.

Ukentlig møter jeg mennesker i sorg og blir slått av hvor kloke de er i møte med livskriser. Det gir respekt for mennesker, ingen vet hva den enkelte bærer, det fleste nederlag syns ikke. Smerte gjør noe med oss, at vi gjør kloke valg, og av og til det motsatte. Få ønsker smerte for seg selv eller andre.

3. januar var følelsen at en hel nasjon var i samme begravelse, selv om de ikke var det. Jeg hørte radiooverføring. Den fulgte kirkas ordning og var ikke ekstraordinær. Den berørte meg, slik alle begravelser gjør.

Ari snakket ikke i offentlighet om sykdom, men om eksistensiell smerte

Av og til er smerten uovervinnelig og uhåndterbar, vi trenger hjelp fra andre enn de nærmest. Vi trenger blikk utenfor vår egen sfære for å se vår plass og betydning i helheten, at vi har noe å kjempe for, andre trenger at vi er her. Før vi er der kan mye gjøres. I politikken har «psykisk helse» og «nulltoleranse for selvmord» blitt kampsaker. Bra at virketrang våkner, men en må evne å se de hverdagslige tingene, kjedelige, uten store overskrifter. Som medfølelse i hverdagen, se hva en selv gjør som ekskluderer andre, hva som bidrar til å gi andre rom og betydning. Jeg liker å vise solsiden, det er en god ting, helt til det blir noe jeg bygger selvfølelsen på. «Alt jeg får til», er en måte å motta bekreftelse på som ikke bør være drivkraft. Det ekskluderer.

Åpenhet ved Ari Behns død om hans smerte, og åpenheten familien valgte etter hans død, er hyllet. Det er godt. At selvmord er tabu er kanskje sant, men mindre nå enn før.
Det er smerte som er vår tids tabu. Depresjon og psykisk helse er ord for eksistensiell smerte eller mørke, som Ari snakket om.
Selvmord er noe vi kan vedta oss bort fra, depresjoner behandles med pakkeforløp. Jeg har sittet med for mange unge i fortvilelse til å tro at vi er på rett vei. Hørt for mange vonde fortellinger til å tro noen kan vedta dem vekk.
Jeg tror på sårbarheten. Når noen orker ta inn alvoret hos en fortvilet tenåring som føler seg hjemløs, skjer det noe godt.

Det finnes ikke pakkeforløp for smerte, ingen oppskrift. Det hjelper ikke at livet blir journalført om det ikke handler om sykdom det finnes medisinsk kur for. Det hjelper at noen tar en på alvor med en gang, at de kan forholde seg til ett menneske i hjelpeapparatet og ikke ti. Det hjelper å gi tid. Det hjelper å vite at flere sliter. Om vi våger sårbarheten lar det seg gjøre.

Noen opptrer som om smerte og død er privat. At vi ikke skal bry hverandre, eller bry oss. I min jobb er det tydeligere med årene. «Avdødes siste ønske» er at det skal foregå i stillhet, hører jeg. Er det ønske om ikke å være til bry, ikke belaste økonomisk, eller at ingen vil komme?
Pårørende blir «fanget» av ønsker, og spesielle omstendigheter gjør at pårørende ikke ønsker oppmerksomhet. Jeg forstår dem. Men døden er ikke privat, smerten er ikke bare din eller min, akkurat som når barn blir født, er ikke gleden bare forbeholdt foreldrene. Livet er ikke privat.

Aris familie valgte åpen bisettelse, godt mottatt at alle kunne komme, altså opplever samfunnet det naturlig. Samtidig står det i dødsannonser; har foregått i stillhet, eller; vennligst ingen kondolanser. «Con dor» betyr «med smerte», altså vise medlidenhet, medfølelse.
En kan si ordet, sende blomster, gi klem, lage middag til de som er i sorg, hva det trengs av hjelp. Når noe vondt skjer med nabo, venn eller bekjent våkner trangen til å være god, vise medfølelse, om den er aldri så keitete. Det er vanskelig å ta imot, men hjelper å kjenne at folk bryr seg.

Faren min døde brått, noe av det jeg bærer i hjertet mitt er at venner som aldri hadde møtt pappa kom hele veien til Oslo. De trengte ikke gjøre mer. En klem. Det kjennes fremdeles.

La oss snakke om, og vise smerte, den som de fleste bærer. Den finnes hos oss, en kjærlighetssorg kan lamme. Da skal det være enkelt å be om en klem, en samtale, en å dele smerten med. Smerte er ikke noe nederlag, ikke noe privat vi skal bære alene.

Ingunn Dalan Vik, sokneprest i Øyer og kom.st.repr. (SV) Lillehammer

Ingunn Dalan Vik

Sokneprest i Øyer og kom.st.repr. (SV) Lillehammer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags