Koronapandemien fortsetter å sette preg på våre liv, og nå er det avgjørende at nasjonale og lokale myndigheter bygger på lærdom fra de to foregående årene. Det finnes mye kunnskap og erfaringer som er viktig fremover når det skal bestemmes tiltak. Dette forplikter myndighetene.

Vi vet fra koronakommisjonens rapport at barn og unge har båret en stor byrde under pandemien, og at konsekvensene kan vise seg å vare utover i livsløpet for de som er unge i dag. Dette kan koste mye både for den enkelte og for samfunnet.

Jeg har under koronapandemien vært opptatt av at barns rettigheter skal oppfylles. Barn og unges rett til utdanning etter Grunnloven og FNs barnekonvensjon stiller krav til nasjonale og lokale myndigheter. Det kan virke tilforlatelig og enkelt å sende barn og unge hjem fra skolen i noen uker. Men det kan ha store konsekvenser for det enkelte barn. Derfor er det krav om gode konsekvensvurderinger før en beslutning tas. Både nasjonale og lokale myndigheter plikter å ta hensyn til barns rettigheter og vurdere hva som er det beste for barn.

Barn har ikke en sterk fagforening og også få pressgrupper som kan stille i Dagsnytt 18 eller ha møter med statsråden for å bli hørt. De er avhengig av at myndighetene tar ansvaret sitt og tar hensyn til hva som er det beste for barn. Nå må politikere både lokalt og nasjonalt ikke la seg presse til sterkere tiltak enn det som er nødvendig.

Det er alvorlig å gå over til rødt nivå, innføre hjemmeundervisning eller vedta for streng karanteneplikt for barn. Det skal ikke skje uten at det er forholdsmessig. Dette betyr at mindre inngripende tiltak skal være vurdert. Et slikt tiltak kan være mer testing, noe som har vist seg effektivt andre steder.

Skolen er en viktig arena for barn og unges faglige og sosiale læring, og for å være sammen med jevnaldrende og voksne som betyr mye for dem. Den har også en viktig funksjon for å utjevne sosiale forskjeller. Flere undersøkelser har vist at pandemien rammer skjevt. Allerede eksisterende utfordringer har blitt større.

For flere barn og unge som før pandemien var i en sårbar situasjon, har dette blitt forsterket. Dette gjelder for eksempel for barn med læringsutfordringer, som lever i fattigdom, med en utfordrende hjemmesituasjon, psykisk helse, som opplever manglede motivasjon eller som står i fare for å falle ut av skolen.

Skolen er for mange barn og unge den viktigste arenaen i livet ut over familien, og er selve navet for barn og unge i sårbare situasjoner som trenger ekstra hjelp og støtte. Viktige tjenester som helsesykepleiere, barnevern og oppfølgingstjenester for barn med funksjonsnedsettelser er tett knyttet opp til skolen. Om barnet ikke er på skolen er det en stor risiko for at barnet ikke får den nødvendige hjelpen og støtten det trenger.

Ungdom vi har snakket med har gitt klare tilbakemeldinger om stort læringstap og at de er slitne av et ustabilt liv med mange endringer og mye hjemmeskole. De mener det er på tide at de som bestemmer lytter til dem som rammes av tiltakene. Deres kunnskap og erfaringer er også viktig for å finne tiltak som virker. Jeg vil oppfordre kommunene til å involvere ungdomsrådet og elevrådene i diskusjonene lokalt. Det kan gi et bedre beslutningsgrunnlag.

Tiltakene myndighetene har innført går igjen utover barn og unge. Jeg ber regjeringen, fylkeskommunene og kommunene om å snu alle steiner for at barn og unge kan være fysisk på skolen. Jeg vil minne om at alle tiltak overfor barn og unge må vare kortest mulig tid. Erfaring har vist at det er langt lettere å stenge ned tjenester, enn å åpne dem opp igjen.