Første gang vi skulle se på småbruket Vikabråten i Vestre Slidre skumret det, og husene på tunet var to svarte prikker mot snøen i lia opp mot Olberg som vi skimtet mens vi ventet på selgerne på bussholdeplassen.

Nå har vi tatt farvel med gården og med de nye, ivrige brukere som har tatt over stafettpinnen – eller rettere, høygaffelen. For når vi ser over på det som har vært hjemmet og arbeidsplassen vår i 29 år fra holdeplassen, står hesjene tett i bakkene nedenfor tunet.

Vi tenker: Takk for 29 spennende, utfordrende og rike år! Takk til den vakre Slidrebygda og den blå Slidrefjorden som lyser i landskapet, til de gamle eierne som overlot oss denne plassen for at vi skulle ta vare på og videreutvikle tidligere generasjoners arbeid, og til venner som vi har blitt kjent med gjennom disse årene.

Vikabråten hadde stått tomt i flere år da vi overtok. Gårdsdriften hadde ligget nede i nesten 20 år, og fjøset stått tomt i nesten 30. Det var nok å henge fingrene i, både ute og inne. Men bruket hadde mange ressurser i god (men bratt) jord, to støler, vedrett og utmarksbeiter. Det var bare å sette plogen i jorda og få den i hevd igjen!

Det har vært mange harde tak – men langt flere dager med stor glede over utført arbeid. Flertallet i den kommunale landbruksnemnda beskrev bygningene som ubrukelige. Det var en overdrivelse – de er fortsatt i bruk i dag. Men de trengte omtanke og vedlikehold.

Etter hvert som avlingene økte, satte vi opp nye løer og bygde på de gamle. Det kom kyr på båsen, og hest kom på gården for første gang. Tidligere brukere gjorde alt med håndmakt til innpå 50-tallet, da de fikk seg tohjulstraktor. Potetland ble pløyd, litt grønnsaker ble det plass til, og etter hvert plantet vi både bær- og eplehage. Nok å gjøre, men vi har også passet på å ikke utvide driften mer enn at arbeidet har vært en glede, og at det har latt seg kombinere med andre aktiviteter.

Å arbeide med jord, dyr og planter er vel noe av de mest givende man kan gjøre. De siste årene har det dukket opp digitale verksteder som kalles makerspace. Vikabråten har vært vårt skaperrom. Idéer og planer har dukket opp i samtaler rundt sagkrakken og hoggestabben. Gode timer i februarsola til å la praten gå om løst og fast når sola er kommer tilbake og himmelen er blå over Slettefjell og Slidrefjorden. Kløyveøks og buesag får tankene på gli. Et godt alternativ er det også til treningssenter. En genial kombinasjon av nytte og glede, av arbeid og trim. Bevegelse trenger mennesket enten arbeidsplassen er en kontorpult eller en gård.

«De sa vi ikke kunne gjøre det, men vi gjorde det», sa de etter Lillehammer-OL. Å drive småbruk er ikke å gå femmila med blodsmak i munnen, men mange mente nok at det ikke gikk an å leve av 17 mål bratt jord hjemme og 20 (etter hvert 30) på stølene. Men dette har vært livet til de fleste i generasjoner. Det er også mulig i dag. Vi har jo også støtteordninger som trygger økonomien på en annen måte enn før. Landbrukspolitisk er ikke småbruksdrift helt korrekt, men vi har aldri funnet grunn til å klage på egne vegne.

Å sette tæring etter næring har vært grunnidéen i gårdsdriften. Vi har valgt hest framfor traktor i den daglige driften, men leid inn traktorhjelp til det tyngste arbeidet. Det har passet på et brattlendt småbruk. Mekanisering etter behov er et godt prinsipp.

Et rikt liv med enkle midler, anbefalte filosofen Arne Næss. Dét er langtfra alltid et enkelt liv. Utfordringene kan være mange. Ikke alt lykkes. Å gå sine egne veier, betyr at stien ikke alltid er opptråkket og fri for snublesteiner. Å kombinere mange produksjoner er krevende.

Småbruket har vært livet vårt, men ikke alt. Begrensningen i produksjonsomfanget har gitt oss tid til arbeid utenom når vi har ønsket det, til hobbyer, organisasjonsarbeid, politisk arbeid – og mange gode middagslurer. Og dessuten mange måltider med god tid. Det skulle da også bare mangle når man produserer sin egen mat!

Nå er altså et kapittel over for oss. Ferden videre går til Middelhavets kyst. To appelsintrær, et sitrontre, et grapefrukttre og et lite bed med hvitløk fra Slidreøya venter i bakgårdshagen. Litt grønnsaker skal det bli i kasser oppetter veggen. Det blir andre dager som pensjonister, men også onnearbeid hos venner i området. I salatåkeren og på vinmarkene. En gang småbruker, alltid småbruker ...

Og til slutt: Takk til kyr som har kommet hjem med fulle jur og mager fra utmarka, til hestene som har trukket sleperive og slåmaskin – og tunge tømmerlass til saga, til venner og kjente, til dem med lengre fartstid i landbruket enn oss, og som har gitt oss uvurderlig hjelp og gode råd, til Bonde- og Småbrukarlaget som kjemper for alle oss som vi dyrke jorda, og som nesten har vært som en utvidet storfamilie for oss, til de fantastiske ansatte på landbrukskontoret, og til utallige interesserte ungdommer som har hjulpet oss med å få høyet berget om somrene.

Og lykke til til de nye brukere på Vikabråten. Måtte de få mange flotte år i brattbakkene!