Kronikk Dette er ein kronikk, skrive av ein ekstern bidragsytar. Kronikken gir uttrykk for skribenten sine haldningar.
Snorre Sturlasons «Sagaen om Olav den hellige» er den eneste kilden vi har. Som historisk kilde er sagaen tvilsom. Snorre var islending og sjøfarer, like mye dikter som historiker, ikke lokalkjent i Valdres, og han levde et par hundre år etter hendingene han skildrer. Det han skriver er preget av muntlig tradisjon, fortalt fra generasjon til generasjon, der fortellerne har hatt stor mulighet til å legge til eller trekke fra for å gjøre fortellingen mer spennende. Muntlig tradisjon kan kanskje bekrefte hendingene i Valdres mer på lokalplanet, men historien blir ikke mer troverdig av den grunn. At kongen har vært i Valdres er trolig sant, men mer vet vi ikke.
Hvorfor årstallet 1023 som år for hendingene i Valdres? Ved å lese sagaen baklengs fra slaget på Stiklestad i 1030 og telle vintre og somre som er skildret, har man kommet fram til at kongen var i Valdres i 1023.
Gjev fem kroner per innbyggjar til lokalt formål
To år før, i 1021, var han i Gudbrandsdalen der han møtte høvdingen Dale-Gudbrand på Hundorp. I Gudbrandsdalen nevner Snorre en rekke lokale steds- og gardsnavn. I Valdres er det ikke nevnt et eneste lokalt navn, verken på steder, innsjøer eller garder. Dette viser at Snorre ikke var kjent i Valdres, han har vel aldri vært der. Snorre skriver blant annet at kongen dro «opp til Valdres» og «opp til sjøen», som om Filefjell ikke eksisterte.
Snorre skildrer en stor begivenhet, ett stort møte med de hedenske bøndene. Dikteren Snorre ønsket vel å samle flere begivenheter i en stor fortelling. Lokal tradisjon nevner tre slike møter med bøndene, på Vennis i Vang, ved Tingsteinen i Slidre og ved Tingnes mellom Fagernes og Leira. Denne tradisjonen har nok kommet til i ettertid, da alle ønsket å knytte helgenkongen til sitt nærområde.
Folketradisjonen nevner i alle fall 15 steder i Valdres med tilknytning til helgenkongen. Noen stedsnavn kan avvises med en gang. Olberg og Olvike i Vestre Slidre har intet med Olav å gjøre. Men Kjeldeknatten i Sør-Aurdal er spennende, for her har et helt fjell fått navn etter Olavskjelda i nærheten. Så viktig har denne kilden vært. Det er ellers kjent mange olavsminner rundt i landet på steder hvor kongen aldri har vært.
Olav er blitt betegnet som en ivrig emissær i Valdres. Rett nok var han en kristen konge og kjempet for kristentroen, men med harde midler for å oppnå det viktigste, en konge i et nasjonalt kongedømme. Og Valdres ble nok ikke kristnet ferdig i året 1023.
Det står i sagaen fra Valdres at kongen lot bygge og innvie kirker og innsatte prester. Kanskje var dette mer ønsketenking enn sannhet? Det har trolig vært såkalte jordgravne kirker, der stolper og planker er satt rett ned i jorda. Dette råtnet etter hvert, og deretter kom stavkirkene satt på grunnmur.
Ikke mange stopper der for å tenke på de dramatiske tidene
Det hevdes at kristne gudshus ble bygget på de hedenske gudehovenes plass, dels ble hovene renset og vigslet til kristen bruk. Også her er vår kunnskap svært liten. Vår oppfatning av et gudehov er i stor grad et senere litterært bilde. Hedensk gudsdyrking skjedde like ofte utendørs som i et spesielt hus. Gardsnavnet Høve (Hovi) forekommer fire steder i Valdres, men ingen steder tett ved de senere stavkirkene.
En ny vitenskap, dendrokronologi eller årringstellinger, gjør at man ved overlappende treprøver kan telle årringer og komme tilbake til når treet er hogd. Forutsatt at man har en barkkant, slik at den ytterste sikre årringen kommer med. Man vet ikke hvor lang tørketid treet hadde, og derfor ikke når materialene ble brukt. Likevel er dette det nærmeste man kommer et byggetidspunkt.
Jeg er glad for å bo i et land og høre til i ei kirke som vet noe om sine svin på skogen
Prøver av takkonstruksjoner eller bevarte stavkirkematerialer viser at kirkebyggingen i Valdres i hovedsak skjedde fra sist på 1100- og utover 1200-tallet. I 1327 er navngitt 17 stavkirker og to steinkirker i Valdres, pluss tre ikke navngitte kapeller. Kirkene er Oppdal (Øye), Vang, Høre, Kvam (Lomen), Hausåker, Slidre, Røn med et kapell (Fystro eller Øde?), Hegge, Volbu, Rogne, Ulnes, Svenes, Skrautvål, Aurdal med et kapell (Sørhus?), Reinli med et kapell (Bagn?), Etnedal, Hedalen. St. Tomaskirken og Mo (nå ruin) må ha eksistert, men er ikke på lista, kanskje fordi de var privatkirker. Til sammenligning hadde Hallingdal kun 8 stavkirker i 1327.
Mer enn 25 såkalte «sagnkirker» er kirker som kun nevnes i muntlig tradisjon. Mange kan vi avskrive som ren fantasi eller feiltolking av stedsnavn. Andre er mer sannsynlige, men enn så lenge mangler skriftlige førstehåndskilder eller sikre arkeologiske funn.
Nå oppbevares noe helt spesielt her: – Ikke bare bare å få, men den skal passes på
Som historiker konstaterer jeg gang på gang hvor lite jeg vet om denne tiden. Det kan vi alle ta med oss inn i «jubileumsåret». Vi vet svært lite med sikkerhet. Vi gjetter og fantaserer ut fra «indisier». Vi trenger minst to sikre og uavhengige kilder for å komme nærere sannheten. Fantasien er spennende. Men la det være nettopp det, fantasi, og ikke nødvendigvis sannhet. Godt år!