Spilte så svetten silte

Artikkelen er over 1 år gammel

Publikum fikk sitte tett på aktørene under den eksklusive – og for lengst utsolgte – intimkonserten på Frydenlund, som på mesterlig vis ble bundet sammen av litteraturprofessor Vigdis Ystad med utdrag fra Knut Hamsuns «Victoria».

DEL

Aurdal: Flere ventet spent utenfor allerede en halvtime før Ystad, som er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo, skulle holde sitt innledende foredrag om Knut Hamsun og hans nære forhold til Aurdal.

Satt i veggene

Ystad tok med sitt halvtimes lange foredrag publikum med på en reise gjennom den nobelprisvinnende forfatteren sitt liv og virke i Valdres – med kveldens konsertlokale, Frydenlund Skysstasjon, som et av de mest sentrale oppholdsstedene under hans tid i bygda. Da det var tid for musikk, ble utdrag fra romanen «Victoria», som Hamsun i sin tid skrev i Aurdal, sammen med litteraturprofessorens betraktninger, en svært så velfungerende innledning til de musikalske innslagene.

– Kobler sammen kjærlighet og død

Først ut var «Chanson perpétuelle», op. 37, «Den evige sangen», med melodi av Ernest Chausson, komponert samme år som «Victoria» ble utgitt, i 1898.

– Sangen handler om en kvinne som sørger over at hennes elskede har forlatt henne og reist til et fremmed land. Hun drømmer om at det eneste hun da kan gjøre, er å dø – og tenker at hun vil dø i bølgene, synke tilbake og bli omsluttet av de grønne vekstene i vannet, som om det var hennes elskers armer, fortalte Ystad, som trakk linjene til Hamsuns «Victoria».

– «Victoria» er en roman om klasseforskjell, om den fattige møllersønnen Johannes og den rike Victoria fra slottet – og om det umulige i et kjærlighetsforhold mellom dem. Det kan være tragisk nok i seg selv, men så pøser Hamsun på med mer av det tradisjonelle – han lar hovedpersonen Victoria dø av tuberkulose, en «vakker» sykdom. Han kobler sammen kjærlighet og død, slik mange diktere før ham hadde gjort, på 50-, 60-, 70- og 80-tallet på 1800-tallet. Når han gjør det, gjør han det på sin geniale måte, med sin stil og lyriske følsomhet. Det sa litteraturprofessoren, før sopran Ivi Karnezi med overbevisende formidling og en stemmeprakt som nær satte de historiske veggene i bygget i svingninger, dro tilhørerne inn i den sørgelige, franske kjærlighetssangen, godt hjulpet av et enestående kobbel med instrumentalister: fiolinistene Miriam Helms Ålien og Ludvig Gudim, Timothy Ridout på bratsj, Jakob Koranyi på cello og Natallia Papova på klaver.

– En bitter seier

Videre fulgte to komposisjoner av Johannes Brahms, cellosonate nr. 1 i e-moll, op. 38, og klarinettkvintett i h-moll, op. 115, framført av henholdsvis Jakob Koranyi på cello og Christian Ihle Hadland på klaver og ovennevnte fiolinister, cellist og bratsjist sammen med Pierre Xhonneux på klarinett. Litteraturprofessoren mener det finnes likhetstrekk mellom komponisten Johannes og møllersønnen Johannes sine kjærlighetshistorier.

– Brahms hadde et veldig tett forhold til enken etter komponist Robert Schumann, Clara Schumann. Selv om det har vært mange spekulasjoner, ble det, så vidt jeg vet, aldri noe realisert kjærlighetsforhold mellom de to, fortalte Ystad. I Hamsuns kjærlighetsroman, ender aldri Johannes opp med Victoria.

– Jeg synes det er helt opplagt at det ikke er Victoria det står på i denne romanen. Jeg tror at det ikke er veldig galt å tenke på en likhet mellom forfatteren Hamsuns holdning og forfatteren Johannes sin holdning i denne romanen. De velger kunsten. Johannes velger den evige inspirasjonen. Han velger å gjøre Victoria til sin muse – med henne blir han en stor dikter. Det er kanskje ikke tilfeldig at romanen heter Victoria, for dette har jo noe med seier å gjøre. Det er en bitter seier, sa Ystad avslutningsvis.

Musikalsk oppvisning

Blant publikum var det imidlertid ingen bitterhet å spore. De drøyt 50 tilhørerne som hadde sikret seg billett til sommersymfoniarrangementet, fikk servert en kulturell helaften av de sjeldne. I tillegg til Ystads litterære betraktninger, ble kvelden en oppvisning i virtuositet og suverent samspill med utøvere som spilte så svetten silte da de siste solstrålene trengte seg inn gjennom blondegardinene i Frydenlunds første etasje mens romantiske toner bredte seg utover ei blomsterkledd og solbadende bygd onsdag kveld.

Artikkeltags