Lesarbrev Dette er eit debattinnlegg, skrive av ein ekstern bidragsytar. Innlegget gir uttrykk for skribenten sine haldningar.
Som begrunnelse skyver banken Finans Norge foran seg. Finans Norge er en interesseorganisasjon som skal ivareta medlemmenes interesser. Det er ikke kjent hva bankens interesser i denne saken er. Skal uttalelsen fra Finans Norge tillegges vekt, må hele argumentasjonen frem – det er ikke tilstrekkelig å vise til konklusjonen. Det må kunne kontrolleres om konklusjonen er basert på holdbar rettsforståelse.
Nektes innsyn i kundeforhold: – Jeg tror ikke banken er tjent med en slik beslutning
Man bør f.eks. kunne se hvordan Finans Norge tolker seg bort fra lovens § 16-2(2) i.f som lyder slik: «Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysninger utleveres etter skriftlig samtykke fra den som har krav på taushet», jf. også § 9-6, som har samme bestemmelse. Hvis Finans Norge/banken mener at arvingene ikke er rette vedkommende, må det kunne opplyses hvem som etter bankens oppfatning har krav på slik taushet. Eller er det ingen?
– Dette er umusikalsk så det holder. Banken bør snarest mulig utvise åpenhet.
Finans Norge bør også opplyse om organisasjonen har satt seg inn i det materiale som nå nektes utlevert. Har organisasjonen forvisset seg om at det ikke dreier seg om kriminell virksomhet som forsøkes holdt skjult? Spørsmålet må stilles fordi saken dreier seg om midler det ikke er gjort rede for.
Det dreier seg ikke om uvilje, men hva banken faktisk har anledning til
Banken har nå uttalt den ikke har anledning til å kommentere eller foreta seg mer i saken. Men løpet er ikke kjørt av den grunn. I samme lov som banken viser til heter det: «Når særlige hensyn tilsier det, kan Finanstilsynet helt eller delvis oppheve taushetsplikten.» (§12-2(1) i.f.). Kanskje burde forfatteren, Ingeborg Solbrekken, som ønsker opplysningene og arvingene gå sammen om en slik søknad til Finanstilsynet. Siden banken har sagt at det «ikke dreier seg om uvilje», kan den jo benytte seg av en slik anledning til å slutte seg til en eventuell søknad.
Vi må ikke tape av syne hva denne saken dreier seg om. Den dreier seg om inndragning av jødenes formue under krigen og hva som skjedde med denne formuen etter krigen. Det er uimotsagt at banken har spilt en rolle i denne sammenheng. Det har absolutt historisk interesse å få vite hvor pengene som Quisling inndro er blitt av. Banken sitter på dokumenter som kan kaste lys over dette.
Dokumentene vil også kunne være et viktig supplement til de nylig utgitte bøker om temaet av Berit Reisel «Hvor ble det av alt sammen? Plyndringen av jødene i Norge» og Synne Corell «Likvidasjonen. Historien om Holocaust i Norge og jakten på jødenes eiendom».