Vassfaret – kulturhistorisk landskap av nasjonal interesse

Av

Riksantikvaren har sendt forslag til Kulturhistoriske landskap av nasjonal interesse (KULA) i Agder og Buskerud på høring. Ett av disse landskapene er Vassfaret i Sør-Aurdal, Flå og Nesbyen kommuner.

DEL

(HEDALEN.NO): – Med KULA-registeret vil Riksantikvaren bidra til at nasjonalt viktige landskap blir ivaretatt i planleggingen, leser vi på Riksantikvarens nettside.

– Dette er et oppdrag fra Klima- og miljødepartementet og blir gjennomført i nært i samarbeid med regional kulturminneforvaltning og med involvering av kommunene.

Høringsutkastet blir sendt til kommuner, regionale og statlige myndigheter og til organisasjoner på fylkesnivå. Høringsfristen er 1.4.2020.

Les høringsutkastet Kulturhistorisk landskap av nasjonal interesse i Buskerud

I høringsutkastet leser vi følgende om Vassfaret:

Vassfaret - den marginale utmarka

Den marginale utmarka Flå, Nes og Sør-Aurdal kommuner

Areal: 204 km2 totalt, 88 km2 i Buskerud

Området ligger i landskapsregion 7) skogtraktene på Østlandet

Beliggenhet

Landskapet ligger i et skogsområde i grensetraktene mellom Valdres og Hallingdal. Det omfatter den vestlige delen av Indre Vassfaret og Vassfaret og Vidalen landskapsvernområde, og følger avgrensingen til verneområdene østover til Storrustefjell.

Beskrivelse

Landskapet følger det brede og skogkledte dalføret fra Strøsdammen i vest og ned mot Hedalen i øst. I den slake dalbunnen ligger vannene Øvre og Nedre Grunntjern, Skrukkefylla, Suluvatnet, Nevlingen og Aurdalfjorden omkranset av bratte skog- og fjellier på begge sider; Fledda mot nord, og Storrustefjell og Dyttholsfjellet mot sør.

Vassfaret preges av villmark, men her finnes også områder hvor en solrik beliggenhet og skjerming fra de omkringliggende fjellene har skapt et varmt og lunt lokalklima.Vassfaret var tidligere tilholdssted for en bjørnestamme, og for mange er området uløselig knyttet til skildringene av Vassfaret og jakten på slagbjørnen

Rugg i forfatteren Mikkjel Fønhus’ Der villmarka suser. Fønhus skrev sin historie med inspirasjon fra det som er kjent som norgeshistoriens lengste bjørnejakt i 1919. Den DNT-merkede Ruggstien fører i dag opp til en minneplate der bjørnen falt.Fønhus skildrer landskapet slik:

«Mellem kalkhvite fjell krøkte Vassfaret seg nordover. Det var en trang fjelddal uten folk. Men vilddyrene skrek, og vildmarken nynnet ødets ogvaarnattens sang. Gammel krokfuru i liene, snebøid bjørk i fjeldkraket, frodig unggran i dalbunden, alle spilte de kvistene ut og sang med».

Men Vassfaret er mer enn villmark. Kulturminnene viser en langvarig og mangfoldig utnytting av utmarksressurser. Det er særlig kulturminner knyttettil skogsdrift og fløtning som preger området, men jakt, fangst, fiske, jernutvinning og småbruks- og stølsdrift har også satt sine spor.Skogsdrifta kan spores tilbake til slutten av 1600-tallet, med sikre kilder om tømmerfløting fra 1684. Som i andre skogsområder på Østlandet, blefløtingen i vassdraget særlig viktig da trelasthandelen økte i omfang utover 1700-tallet. Det ble drevet fløting (eller brøtning som det kalles her) fram til 1967.Kulturminner knyttet til fløtningen er fire dammer, ved utløpet av Aurdalsfjorden, Nevlingen, Øvre Grunntjern og Strøsdammen. Ved demningene finnes damvokterbuer, overnattingshus for fløtere og skogsarbeidere, naust og fiskebuer. Det er kjent minst 18 tømmerkoier i Vassfaret, flere med staller.

Langs elvene mellom vannene er det spor etter forbygninger, og i vannet innenfor dammen i Aurdalsfjorden finnes flere lensedopper.Vi vet lite om en eventuell førreformatorisk bosetning i området. Under befolkningsveksten på 17–1800-tallet ble det trangt om plassen nede i demer gunstige hovedbygdene, og da ga disse marginale plassene i skog- og villmarksområdet en mulighet for levebrød. De første kjente gårdene ble ryddet fra midten av 1700-tallet og utover 1800-tallet.På det meste skal det ha vært 12 bruk og 20–30 setrer her inne. Mølla ved elva mellom øvre og nedre Grunntjern vitner om korndyrking. Kornhøsten har imidlertid vært usikker, så mange livberget seg gjennom en kombinasjon av skogbruk, jordbruk, jakt, fangst og fiske.Vassfarplassen og Amundheimen ligger ved Nevlingen, og ble begge ryddet rundt 1750. På Vassfarplassen er bare stabburet opprinnelig, de andrebygningene er satt opp på tuftene etter tidligere bygninger i seinere tid. Her er også artsrike slåttenger.

På Amundheimen står i dag to lafta hus som i seinere tid fungerte som skogshusvær. Like ovenfor står en liten jakthytte i sveitserstil som trolig ble reist rundt 1900. Områdets skolestue sto på Vassfarplassen fra 1866, men ble seinere flyttet til Amundheimen.Den siste gården ble fraflyttet i 1914. Områdets siste fastboende var Berte Skrukkefyllhaugen (1854–1950), som vokste opp på plassen Skrukkefyllhaugen ved vannet Skrukkefylla mellom Aurdalsfjorden og Nevlingen.

Plassen ble ryddet rundt 1840, men ble fraflyttet da den brant i 1891. Berte og mannen ble boende i Vassfaret til 1921. I 2012 begynte arbeidet med å gjenreise bygninger på Skrukkefyllhaugen, og nå står stue, låve og fjøs her.Under 2. verdenskrig ble hjemmefrontbasen «Elg» etablert her, og fjellpartiene rundt Vassfaret ble mye brukt som slipplass for forsyninger fra England. Mankan fremdeles finne slippkontainere i området. På Vassfarplassen og Amundheimen ble det arrangert troppsjefskurs, noen av de første og mest omfattende kurs som ble holdt i det okkuperte Norge.Flere hus har hatt ulik bruk, blant annet ble de fraflyttede husene på småbrukene tatt i bruk som skogshusvær. Flere av bygningene her kan troligknyttes til både jakt, fangst, fiske, jordbruk og skogbruk. Dette er karakteristisk for et område hvor ressursene i utgangspunktet er marginale for fast bosetning, men hvor en bred og mangfoldig utnytting av det som var tilgjengelig likevel gjorde det mulig å leve her.

Landskapskarakter

Karakteristisk for Vassfaret er store og villmarkspregete skogsområder, med vassdraget som sentraltlandskapselement. Det er mange kulturminner etterfløting og skogsdrift. Småbruk, skogshusvær og andre kulturminner forteller om både fast og temporær bosetting i området, basert på et marginalt mangesysleri knyttet til jakt, fangst og fiske, skogbruk og gårdsdrift.

Nasjonal interesse

De store villmarkspregete barskogsområdene i Vassfaret er karakteristiske for indre deler av Østlandet. Vassfaret og det rike dyrelivet her er i tillegg formange kjent gjennom forfatteren Mikkjel Fønhus sine skildringer.Kulturminnene i Vassfaret er typiske for den brede og mangfoldige utnyttingen av utmarksområder som preget det norske samfunnet i periodenfra 1750 og inn på 1900-tallet.

Den tidlige fraflyttingen av fastboende, kombinert med lite nyere utbygging har ført til at kulturminnene er relativt godt bevart, og gir et tidsbilde fra en periode hvor alle tilgjengelige ressurser i området ble tatt i bruk. Området har et stort kunnskapspotensiale som et typisk eksempel på menneskers livberging i et marginalt område.

Artikkeltags