Gå til sidens hovedinnhold

Vettskremte indianere og verdier i brann

Artikkelen er over 1 år gammel

Det ble dramatikk så det holdt og drivende godt hardingfelespill med dobbeltgrep og ristetak som hørtes helt til andre siden av Atlanteren under Jørn Hilme-hyllesten på Hilme barbert.

FAGERNES: «3, 2, 1 – og vær så god!». Det er ikke ofte festivalsjefens «entré» markeres med nedtelling. Så er det som regel heller ikke slik at majoriteten av konsertpublikummet sitter heime i sine egne stuer og må ønskes velkommen via videooverføring.

Eksklusiv opplevelse

Sjøl om intimkonsertene på Jørn Hilme-stemnet alltid har vært nettopp det – nære møter mellom en håndfull mennesker – har man sittende tett i tett inntil laftvegger, på benker og på golv alltid forsøkt å få plass til så mange det lar seg gjøre i de gamle husa for at flest mulig skal kunne dele opplevelsen.

Det ble i og for seg gjort denne gangen også – riktignok gjennom direktesending på Facebook. Reint fysisk var det, av smittevernhensyn, nemlig bare 15 tilhørere som fikk ta plass i Rognebygningen for å overvære konserten til ære for mesterspellemannen Jørn Hilme (1778-1854) fra Ulnes, som i seksti år har hatt en folkemusikkfestival oppkalt etter seg i eget dalføre.

Fulgte med fra USA

Så ble det nesten som under den første utgaven av Jørn Hilme-stemnet, eller Jørn Hilme-festivalen, som den ble kalt i sitt første år, i 1960. Den gang ble det nemlig holdt et samtidig arrangement i Minneapolis for å markere begivenheten i Valdres – under hyllesten tilpassa dagens digitale, virusprega verden satt blant andre folkemusikkfrelste amerikanere og fulgte med foran skjermen flere steder i USA.

Les også

– Det er folk som sitter i USA og følger med

Lukta av gamle laftevegger, varmen fra peisen og synet av to særs dyktige formidlere like framfor seg, var på sin side forbeholdt de som satt med føttene planta på gammelt tregolv – satt i svingninger av spellemannens takttrampende føtter, til buedrag og vibrerende over- og understrenger på hardingfela.

Fandens verk

Kveldens spellemann, Sivert Holmen – for øvrig nyslått strømmekappleiksmester – innleda med «Springaren som Styggen blistra i kyrkjetårnet», sjølsagt etter Jørn Hilme. Vakkert lød fandens påståtte verk.

Les også

Ble nesten «arrestert»

Det drivende gode spillet fortsatte hele konserten igjennom – med karakteristiske dobbeltgrep og ristetak viste den snart 28 år gamle hardingfelespilleren fra Aurdal, som har gjort øystreslidring av seg, at tradisjonen etter Jørn Hilme fortsatt lever i aller høyeste grad.

Les også

Jakter gull blant det glemte

Mens de færreste spellemenn under en hardingfelekonsert pleier å spare på de gode historiene, var det i dette tilfellet Olav Norheim som tok seg av historiefortellinga.

Har blitt en merkevare

På dagen seksti år etter, beskrev den utflytta vestreslidringen med malende ord hvordan «alle grusveger leda til Fagernes» den 10. juli 1960 da folk på Fagernes, i bygdene omkring – og utenbygds – gjorde seg klare for å dra til Valdres Folkemuseum for å få med seg avdukinga av minnebautaen over Jørn Hilme. Det ble ei folkemønstring med nær tre tusen oppmøtte.

Les også

Slik så forsida på «Valdres» ut etter «den gigantiske Jørn Hilme-festivalen» i 1960

«Jørn Hilme» har siden den gang ikke bare vært en avdød ulnesbygding og hardingfelespiller, men også en festival og en merkevare. Men hvem var mennesket Jørn Hilme?

Les også

Meisterspelemannen bak festivalnamnet

Det er et spørsmål Olav Norheim har stilt seg sjøl mange ganger. Da forfatteren skulle skrive en biografi om mesterspellemannen, endte boka imidlertid i stedet opp med å handle om fela hans, Garlistuten. Som boka, hadde også kveldens konsert fått navnet «Susen av Garlistuten».

Krigsdans og hallingkast

Denne ene hardingfela som forteller ei historie større enn seg sjøl, ble med det via mye oppmerksomhet også denne kvelden – og nok en gang måtte blikket rettes over til den andre siden av Atlanteren.

Les også

– Levde kunstnermyten fullt ut

Det rotnorske instrumentet en av folkemusikktradisjonens mest markante skikkelser kanaliserte tonene sine gjennom, endte – som mange nordmenn på 1800-tallet – opp på amerikansk jord, etter flere år i Hilme-slekta, hos Fingar Opheim i Nord-Dakota. Utvandra valdriser tok så visst med seg tradisjonene dit de kom.

«Fingar fortalte om indianerne, som var nybyggernes naboer de første årene – om en gang indianerne hadde krigsdans i nærheten av Fingars farm, hvorledes noen spreke valdriser hadde blanda seg i dansen, dansa halling, spent rundkast og kruka og ellers gjort seg skapende ville. Valdrisene hadde mest skremt vettet av indianerne, og de hadde skulka seg unna, så valdrisene hadde grunnen aleine», leste Norheim fra boka si – til latter fra tilhørerne, fulgt opp med Holmens tolkning av «Hilmehallingen».

Les også

Tek fram att historia om fela Garlistuten

Brant opp

Da Garlistuten, etter flere tiår i utlendighet, endelig ble brakt tilbake til gamlelandet og skulle havne i trygg forvaring på Valdres Folkemuseum, fikk fela etter ei tid sørgelig nok en annen låt. Strengene røyk og treverket spraka – aske var alt som var igjen av Garlistuten etter brannen i Kviesbygningen i 1965.

Den historiske hardingfelas triste sorti, markerte Holmen med en springar på «låg bass» etter dens mest berømte eier. Sjøl om både Jørn Hilme og Garlistuten for lengst er borte, er verken spellemannen, hardingfela eller slåttene etter ham glemt. Det ble bevist gjennom både ord og toner under Hilme barbert.

Konserten ligger fortsatt tilgjengelig på Jørn Hilme-stemnets Facebook-side.

Kommentarer til denne saken