Gå til sidens hovedinnhold

Vi har alle en kjøkkenhage vi ikke vet om

Ikke bokstavelig, men Norge har kommet i den ulykksalige situasjon, at for hver og en av oss ligger det 300 kvadratmeter ubrukt dyrkamark rundt om i norske bygder. Jord der det kunne vært produsert fôr og mat. Hvis det hadde vært lønnsomt å drive med sånt.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Drøyt 1,5 millioner dekar. Eller tohundretusen fotballbaner, for den som måler sånn. I tillegg har vi en like stor fôr-ressurs i ubenyttet utmark.

Landet er ikke mer furet og værbitt enn at denne jorda har gitt mat på bordet for generasjoner før oss. Det lønte seg å lage mat. Særlig hvis man var sulten...

Nå lønner det seg å selge mat. Tilsynelatende skapes verdien av maten mellom fjøsdøra og butikkhylla. Selv om vi alle vet at verdien egentlig skapes på jorde og i fjøs. Tidligere skulle verdien godtgjøres bonden. Det har snudd. I økonomiske termer kalles det nå råvarekostnad og råvarekostnaden skal senkes.

På toppen av matpyramiden, har vi han som sager ned strekkoder med motorsag og forteller at han har saga ned prisene til deg, kjære kunde, i førti år. Men strekkoden er jo like høy hver gang han dukker opp på TV’n!

Det er vel der sannheten ligger.

For å gjøre et hopp i historien. Bønder som ikke får rettferdig betalt for å produsere mat, slutter å være bønder. Så enkelt er det. Det ender med ødegårder og brakkmark. 14% av dyrkamarka er ubrukt nå. Mat og fôr importeres, fordi det er mer lønnsomt, for noen. Så fortrenger vi ord som bosetting, forgubbing og beredskap og prøver å tenke at dette går sikkert bra. Kanskje...

Men så begynner tvilen å gnage.

Regjeringen plukker ned hornet med Victor Norman og oppretter et demografiutvalg, for å vurdere tilstanden i distriktene. De finner ut at folk har flytta fra bygda, de som er igjen har blitt gamle og det har blitt langt til naboen. Det er mer enn landbruket som halter i distriktene.

Det er likevel merkelig at regjeringen ikke ser styrking av lønnsomheten i landbruket og kontroll med kjedemakta i matsektoren som et godt tiltak for å styrke distrikta. De vektlegger heller ikke selvforsyning som beredskapstiltak.

I stedet visker demografiutvalget distriktsministeren i øret, at hun bør bevilge noen kroner til å rive gamle hus på bygda for å forskjønne omgivelsene. Kamuflere tiår med sviktende distriktspolitikk.

I andre sammenhenger ville vi kalt det bevisforspillelse.

La oss få bedre muligheter til å dyrke landet og bosette bygda. Produsere god og trygg mat og få rettferdig betalt for jobben.

Kommentarer til denne saken