Kronikk Dette er ein kronikk, skrive av ein ekstern bidragsytar. Kronikken gir uttrykk for skribenten sine haldningar.
Verdifulle naturskoger har dårlig beskyttelse i Norge. Selv noen av de rikeste, mest unike og umistelige skogene blir nå flatehogd, uten at vi kan stoppe det. Over hele landet kommer vi til hogstfelt hvor det tidligere sto unike gammelskoger, og ikke sjelden finner vi rødlistearter i hogstavfallet. Dette er arter og naturtyper vi har så lite av at de har havnet på rødlistene for natur som kan bli utryddet.
Å hogge ned slike skoger er som å pløye opp gravhauger med vikingskip og kulturminner, bare med den forskjellen at livet i skogene er en viktig del av livsgrunnlaget vårt. De største naturskattene i skogene våre har ikke noe automatisk vern. Det har vi sett gjentatte ganger, blant annet i Follsjå-området i Notodden i Telemark. Selv om det er funnet 115 rødlistearter i dette skoglandskapet, fortsetter flatehogstene i unike gammelskoger.
I vårt område er vi særlig bekymret for den gamle fjellskogen som stadig vekk må vike for nye store hyttefelt og for våre siste naturskoger som er så viktige for biologisk mangfold.
Da Norsk institutt for naturforskning skulle undersøke den økologiske tilstanden til norske naturtyper i 2020, havnet skog helt nederst på listen. Ingen annen natur i Norge er i dårligere forfatning enn skogen. Hele 48 prosent av artene på rødlisten lever i skogen, 1132 av dem er truet av skogbruk, ifølge Artsdatabanken.
Nå har disse fått sin egen innsamlingsaksjon: – Pengene som samles inn vil bli brukt i vår første sesong
Likevel hevder skogbruket at de har en god miljøsertifisering, at de registrerer mangfoldet i skogene og at norsk skogbruk er bærekraftig. Vi naturvernere har lært oss at slike sertifiseringer ofte ikke er annet enn grønnvasking. Det som virkelig teller er hvordan det står til ute i skogene, og det vi nå ser, skremmer oss. Vi er i ferd med å miste naturskogene, og det begynte for mange tiår siden.
Hvis hogsten fortsetter, er det bare et spørsmål om tid før det vi bare sitter igjen med industriskog, utenfor verneområdene. Per dags dato er kun 3,9 prosent av den produktive skogen vernet.
Etter Den andre verdenskrig skjøt industrialiseringen av skogbruket fart. Plukkhogst ble byttet ut med store flatehogster, og skogeiere ble pålagt å plante ut trær etter hogst. På den måten fikk vi store planteskoger og plantasjer, hvor alle trærne er like gamle og mangfoldet av arter er svært fattig. Slike skoger ligner mest på åkre, hvor gran og andre trær er plantet så tett at ikke noe annet kan vokse der.
– Eg vil nesten kalle dette eit ran
For å kunne sikre en levende skognatur, må vi vite hvilke skoger som må beskyttes. I dag er det skogbruket selv som har ansvaret for å registrere naturverdiene i skogene sine. De gjør en dårlig jobb, noe som er dokumentert i flere forskjellige rapporter der skogbrukets registreringer er gått etter i sømmene.
I en rapport fra 2020 har Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) dokumentert at hele 74 prosent av områdene de undersøkte ulike steder på Østlandet burde vært registrert som såkalte «MiS-figurer», det vil si områder som er spesielt viktige for livet i skogen.
Skogbruket på sin side holder kortene tett inntil brystet. Naturvernforbundet har bedt om dokumentasjon på at miljøregistrering er foretatt i en rekke områder som er flatehogd. Hittil har skogbruket ikke kunnet fremvise ett dokument som viser at de har gjort det de skal.
Er konsulentene kjøpt og betalt?
Så lenge registreringer ikke er gjennomført i alle skoger aktuelle for hogst, har ikke skogbruket det kunnskapsgrunnlaget som kreves i skogbrukslovens §4 eller i skogsertifiseringen. Så lenge vi ikke får informasjon om resultatene fra miljøregistreringen (MiS), må vi trekke den slutning at den ikke finnes. I praksis betyr dette at verken kundene, enkeltskogeierne, politikerne eller allmennheten kan stole på skogbrukets miljøhensyn. De vet ikke hva de gjør, eller hvilke skade de forvolder på skognaturen og miljøet for øvrig.
Vår konklusjon er klokkeklar: Våre siste naturskoger går tapt, som følge av registreringsmangelen. Det er nærliggende å kalle dette for juks, og vi gjør det inntil skognæringen kan legge fram dokumentasjon som beviser det motsatte.
Nå er det på høy tid at vi reiser oss og krever at denne raseringen skal slutte. Vi inviterer alle grunneiere, naturvernere og alle andre som er glad i naturen til å bli med på kravet om endringer.