Det anslås en mer enn doblet risiko for så godt som alle psykiske lidelser hos volds- eller overgrepsutsatte, i ytterste konsekvens selvmord, selvskading og selvmordsforsøk. I tillegg øker sjansen for at du blir utsatt for vold og overgrep senere i livet.

Det burde vi så tidlig som mulig fortelle dem det gjelder.

Vold og overgrep er en av vår tids største trusler mot folkehelsen og øker sårbarheten vår livet ut. Omformingen av belastning ender for mange som sykdom i kroppen. Konsekvensene av tidlig vold og overgrep setter spor i somatikken, psykisk helsevern og alle felt i sosialomsorgen. Risikoen for gjentakelse er overhengende. Vi må bli bedre til å tematisere den fremtidige risikoen man blir påført gjennom å være uskyldig offer for mishandling.

Mellom fem og ti prosent av Norges barn blir utsatt for grov vold eller seksuelle overgrep. Forskning viser at disse barna står i risiko for å få et vanskeligere liv om de ikke får hjelp. Spesielt der barna er mishandlet tidlig i livet, av omsorgspersoner og med flere former for vold og overgrep.

Barna har hyppigere problemutvikling; De mobbes oftere. De sover dårligere. Mange sliter på skolen, blir ensomme og føler seg alene. Noen blir så sky og skamfulle at vi ikke ser dem, mens andre blir utagerende. De kan få feil venner. Feil kjærester. De får oftere vansker i arbeidslivet. Helseutsiktene er dårligere. Konsekvensene av volden kan bli altomfattende.

Risikoen for selvskading, selvmordsforsøk og selvmord øker drastisk med vold og overgrep. Har man vært utsatt i tidlig barndom i alderen 4 til 12 år, kan du gange sannsynligheten for selvmordsforsøk med elleve. For ungdom og unge voksne kan vi gange sannsynligheten med seks.

Det er i oppveksten vi bygger selvforståelse, selvfølelse, identitet og relasjonelle kontaktbehov som ligger til grunn når vi tar valg senere i livet. Voldserfaringer i barndommen gir ofte valg- og handlingsmønstre som blir ødeleggende for levde liv. Mishandlingen barna er utsatt for, og kan ha vent seg til, forstyrrer ikke bare kroppens funksjoner, men også barnas relasjoner. Vår erfaring er at barnevernet, helsevesenet og andre hjelpetjenester gjør en virksom og god jobb, men få forteller om den fremtidige risikoen du er påført.

De av oss som bærer på belastende barndomserfaringer burde få bedre muligheter til å ta gode valg senere i livet og beskyttes mot nye overgrep. Gjennom kunnskap om risiko og konsekvenser vil det være mulig å motvirke repetisjonsøvelsene – for ved å bli oppmerksom på den ekstra risikoen du helt uskyldig bærer med deg kan du også foreta grep som minsker den. For å få til dette må kunnskapen nå ut.

Det krever mer elastikk i oppfølgingen og endringsvilje i systemene. Vi må være åpne overfor voldsutsatte og gjøre det lettere å snakke om traumatiske hendelser som får oss ut av dette språkfengselet der vi er så redde for å gjøre noen til offer at vi heller dropper å snakke om det.

Tiden er inne for å dimensjonere tjenestene etter omfangstallene. Barn, unge og voksne som får kunnskap om risikoen i eget liv, kan ikke overlates til seg selv. Skal vi dele kunnskapen og ta den på alvor, så må det være nok hjelpere og nok tid, til å bruke kunnskapen.

Vi vet mye om hva som virker, og trenger mer av det som er bra. Et eksempel er Stine Sofie Senteret. Der får barn og familier innsikt i voldens konsekvenser mens de lærer, bearbeider, blir støttet og anerkjent i trygge omgivelser, omgitt av nye venner og familier med lignende erfaringer. Det normale blir iscenesatt og forsterket. Da klarer barna å hengi seg til normale relasjoner, og opplever at det normale blir et aktivt ønske. Det kan være både livreddende og gi bedre liv.

Vi må ha som mål å fjerne ventelistene og øke kapasitet og geografisk spredning for slike tilbud så flere barn får tilgang på det vi vet virker.

Det er vår plikt å hjelpe barna utsatt for vold til å oppnå så godt liv som mulig. Når vi gir kunnskap til utsatte vil det gi en hånd på rattet på veien til bedre konsekvensforståelse, forbedre evnen til å ta gode valg og evne til å beskytte seg selv mot nye overgrep.