Sjukepleier Elin Veimodet har i et leserinnlegg publisert på Hedalen.no tidligere i sommer satt ord på hvordan det er å jobbe som sjukepleier. Hun skildrer en hverdag med få folk og mange arbeidsoppgaver, der tiden ikke strekker til for å gi pasienter tilstrekkelig med tid. «For alt jeg vil, er å være der for pasientene mine. Ha tid til dem og til deres pårørende, samtidig som alle arbeidsoppgaver som trengs, utføres, blir utført på beste måte. Dette er ikke virkeligheta», skriver hun i innlegget.

Veimodet understreker at utfordringene hun opplever, er et strukturproblem, og ikke noe som kan løses på hver enkelt arbeidsplass. Og hun har helt rett. At det er for få ansatte i eldreomsorga, veit vi. I årets bedriftsundersøkelse fra Nav, for eksempel, blir det anslått at Norge mangler totalt 7000 sjukepleiere. Norsk Sykepleierforbund kaller det «en varslet krise». Valdres er åpenbart ikke noe unntak.

Les også

– Dette er drømmejobben min, og den har sjokkert meg

I fjor leverte OsloMet en rapport som viste at det mangler sjukepleiere og helsefagarbeidere på sjukeheimer og i heimesjukepleia. Det fører til høy arbeidsbelastning, høgt sjukefravær og at andelen ufaglærte øker, og gjør at pasienter/beboere ikke alltid får den omsorga de burde hatt. Rapporten bekrefter langt på veg situasjonen Veimodet beskriver.

«Dette problemet ikke kan fikses på kontoret der jeg jobber, det må løftes til et høgere nivå. Politikere må på banen og det trengs ledere som vet hva de snakker om,» sier Veimodet i et intervju i avisa Valdres.

Under pandemien har sjukepleiere og helsefagarbeidere, sammen med andre ansatte i helsesektoren, stått i første linje for å bekjempe koronaviruset. Men det hjelper ikke å bare gi applaus. En får ikke færre arbeidsoppgaver og mer tid til pasientene ved at noen klapper for en. Ansatte i helsesektoren må også ha krav på at det er samsvar mellom oppgavene på arbeidsplassen og antall folk som kan løse dem.

Nå er det valgkamp, og eldreomsorga blir nok igjen et tema der partiene lover og lover. Men lovnader får liten betydning så lenge de ikke følges opp i praksis, med desentraliserte utdanningsmuligheter og bedre økonomi for kommunene. Det handler først og fremst om å kunne gi nødvendig behandling og omsorg til pasienter og beboere, ikke minst for dem som er i siste fasen av livet. Det handler om verdighet.