En 6 år gammel elev som spytter deg i trynet og kaller deg bitch. En 15 år gammel elev som slår deg rett ned i skolegården. En 13 år gammel elev som stikker deg med passeren når dere har en samtale om hva som skjedde i forrige friminutt. En elev som kaster en stol etter deg og slår deg i ryggen slik at du ender opp med uføregrad og posttraumatisk stresslidelse.

En 14 år gammel elev som skriker deg i ansiktet og truer med å banke opp barna dine på ettermiddagen, fordi du gav henne anmerkning for røyking. En guttegjeng, snart å regne som voksne, barker sammen i gjengslagsmål slik at flere politienheter må tilkalles.

En 10 år gammel elev som stikker en softgun til hodet ditt og sier han skal drepe deg.

Dette er en hverdag lærere i Innlandet nå møter, og bare et lite innblikk i hva som skjer i klasserom og i skolegården.

I 2017 gjennomførte Respons Analyse en undersøkelse for Utdanningsforbundet som viste at over halvparten av lærerne i barneskolen hadde opplevd vold fra elever de siste fem årene. I den siste levekårsundersøkelsen finner SSB at lærere i grunnskolen har fire ganger så høy risiko for å bli utsatt for vold og trusler sammenlignet med yrkesaktive ellers i samfunnet, og 19 prosent av lektorer og pedagoger har opplevd å være i ubehagelige konflikter med elever og foresatte det siste året

HA fortalte i romjulen historiene til noen av lærerne på Hedmarken som har opplevd vold og trusler i sin arbeidshverdag. Hendelser som er så alvorlige at de ikke vil stå frem med fullt navn, av hensyn til personvernet og av hensyn til seg selv. Avisen har fått innsyn i over 200 avviksmeldinger fra Løten, Stange, Hamar og Ringsaker. Utdanningsforbundet Innlandet er helt sikker på det er store mørketall. Som en rektor fortalte oss da vi snakket om dette: «200? Ikke flere?»

Dessverre opplever for mange av våre medlemmer, og andre yrkesutøvere i sektorer som jobber med mennesker, altfor ofte barn og elever som er i krise. Barn og elever som utøver vold mot voksne gjør det ikke av ondskap. Ingen av de barna vi møter i barnehagen eller skolen ønsker å være slik, det er ingen som vil være utagerende. Det er alltid et rop om hjelp, en hjelp de sårt trenger. Som leder for PP–tjenesten på Hamar, Maria Hoel Aasen, sier, er det viktig å se bak elevens atferd og å fange opp atferd på et tidlig stadium.

For at dette skal kunne skje, må flere ting på plass. For det første, og dette gjentar vi alltid, må vi ha med oss kommunesektoren og politikerne på å prioritere midler til flere ansatte i barnehager og skoler. Det er ikke nok folk på plass nå til å håndtere de utfordringene som er der, og de få som er igjen får dobbel belastning.

For det andre må aksepten og forståelsen for hvordan det er å bli utsatt for vold i arbeidshverdagen jobbes med kontinuerlig. Da kan vi ikke gjøre avvikssystemer vanskelig tilgjengelig for ansatte i oppvekst, slik det altfor ofte er. HMS-arbeidet må styrkes, og arbeidsgiver trenger samarbeide enda tettere med både vernetjeneste og tillitsvalgtapparatet.

For det tredje trengs det flere yrkesgrupper inn i skolen, og da i tillegg til den økte bemanningen som allerede er påpekt. Vi kan ikke erstatte lærere med andre yrkesgrupper, de må komme på topp.

For det fjerde må lærerprofesjonen alltid støtte opp om kollegaer som opplever vold og trusler og snakke høyt om hva som faktisk skjer i klasserommet og i barnehagen. Vi kan ikke tie det bort.

Historiene til «Ingrid,» «Mari» og «Eva» er en kraftig påminner til alle beslutningstagere om at de i tillegg til å jobbe med barn og elevers ve og vel, også er arbeidsgivere. I det ligger det en lovfestet forpliktelse om at arbeidstakeren skal ivaretas.