Er det ikke trivelig å møte f.eks. en butikkansatt, doktor eller en offentlig ansatt, som ser deg? En som er oppriktig interessert i deg, og ønsker å hjelpe? Det er den personlige egenskapen til disse personene som er viktig for at et slikt møte skal bli en positiv opplevelse. En slik personlighet skal nå i mange tilfeller erstattes med datakommunikasjon.

Jeg skal nå utrette mange tjenester fra min egen PC. Det skal skje hjemme og i ensomhet. Logge meg inn med passord som jeg allerede har glemt, og klikke meg gjennom upersonlige fraser.

Det er riktig at jeg nå kan gjøre dette når det passer meg, når som helst på døgnet. Men hvorfor skal det meste her i samfunnet skje akkurat når det passer meg?

Noe av det triveligste jeg vet, er å ha mange personer rundt middagsbordet mitt. Servere dem karbonader og høre at praten går livlig. Mat skaper trivsel.

Tenk om kommunen hadde hatt råd til en kokk på Hedalsheimen.

Inger Olea Digene


Tenk om kommunen hadde hatt råd til en kokk på Hedalsheimen. Middagslukt hadde spredt seg i gangene. Beboerne fikk matlyst, og stemningen ble god. De kunne sitte og spise nykokte poteter, ansikt til ansikt. Men tenk om det virkelig skjer, at en robot skal stelle meg i min siste levetid?

Forskning har påvist at det påvirker velværesenteret i hjernen hvis vi er åpne i møte med andre. Og som igjen gjør oss godt selv.

Hørte en gang et kåseri på radioen som konkluderte slik: På landsbygda har du nabokjerringa bak gardina som følger med på hva du gjør. I byen har du overvåkningskamera de fleste steder du ferdes. Når dagen kommer og du trenger hjelp, vil alltid dama bak gardina komme og hjelpe deg. Mens et overvåkningskamera er ikke i stand til det.


Jeg vil gjerne være den nysgjerrige nabokjerringa som har muligheter til å møte folk, ansikt til ansikt. Ikke skjerm til skjerm, og bare være et passord med fem bokstaver og fire tegn.